Sitter på Gardermoen, det summer av reisende og arbeidende og høytalerbeskjeder og snakk og barnegråt.
Det summer inne i hodet mitt også.
Av reising og opplevelser og gode følelser.
Jeg venter på toget, siste etappe hjem til gammel snø og telehiv på fjellet. Jeg kledde meg kortermet og sokkeløs i morges for Stavanger viste seg som bestilt i dag, skyfri og strålende.
Det var litt grått da jeg landet der borte fredag, men det gjorde ingenting, det var kveld og jeg skulle bare skynde meg fra flyplassen, til flybussen, til hotellet, til Flabben og hans hospiterende medbloggere.
Litt svett og gateforvirret snublet jeg omsider inn i den Flabske residens. På toget ned Østerdalen hadde jeg kjent litt på spenningen. Møte med kjente skribenter – men ukjente mennesker. Plassert sammen rundt et bord, i et hjem, til en middag.
Så sto jeg der, - ved det bordet, i det hjemmet – ble hilst velkommen av et nick som plutselig var et levende menneske. Hilste på andre nick som også plutselig hadde ansikter og smil til meg.
Vi hadde møttes før flere av oss, i Frognerparken for snart 2 år siden, men for min del har det vært bare lese- og skrivekontakt på blogg i mellomtiden – så de fleste var fremdeles først og fremst nick.
Men rundt Flabbens rustikke langbord smeltet menneskene og nickene sammen – praten fløt lett, latteren var fri og god. Flabben svinset ut og inn av kjøkkenet og serverte oss nyyyydelig mat med utvalgt drikke til. Tre retter og absolutte høydepunktet for min gane var siste tallerken; Med breiflabb!
Breiflabben serverer breiflabb!
Jeg husker ikke alle detaljene i menyen –men jeg husker store reker marinert i . . . honning og chili og – en ting til. Med avokado, salat og paprika. Stemmer det sånn nogenlunde Flabben?
Og deretter andebryst med rødbeter – var det det?
Eller har jeg drømt . . .? (korriger meg kokk)
Og altså tilslutt en himmelsk breiflabbfiskebit.
Mat er ikke min spesialitet eller dype interesse, så man kan kanskje påstå at dette var å kaste perler for svin – men av og til forstår faktisk selv et svin at det er perler som serveres.
Mmmmmm -
Mange av dere som ikke var der – var der likevel.
Vi pratet om dere, ønsket dere hadde vært tilstede, og mintes tidligere treff og møter.
Vi pratet oss fra VGBs begynnelse til toppen av Romdalshorn mens timene listet seg vekk der ute i Stavangernatta.
Etter en hotellnatt på god madrass, en sen og sakte hotellfrokost, litt shopping og utforsking av byens mylder av gater og smau, styrte jeg mot Sjalles for anledningen lånte galleri, og møtte igjen alle de andre fra kvelden før, pluss nyankomne bloggere.
Flotte bilder, spennende motiv, godt i glassene – mer prat, mer latter, mer fellsskap. Den gode stemningen fra kvelden før spredde seg liksom de kjente ringene i vann og innlemmet de nyankomne. Tror jeg. Håper de opplevde det slik.
Takk til Sjalle for visningen med ekstra arbeid og forberedelser som det hadde ført med seg. Og for all del – mal mer!
Og beklager at Tigergutt altså ikke var en gutt - om det hadde vært å foretrekke.
Jeg er bare meg og sånn er det med den saken.
Noen av Sjalles verk
Malerisk (bokstavlig talt) sofa i galleriet –
og bildet i vinduet kjenner dere vel igjen?
Det flotte bildet til venstre ble solgt og henger antagelig snart på en bloggervegg et sted.
Sola skinte som bestilt, og vannhullene gatelangs var fristende nok – men vi trivdes så godt i vårt eget bloggselskap, at etter galleribesøket var det ikke tid for annet enn strake veien ’hjem’ for å hente varmere tøy, sitteunderlag, grillmat og drikke.
Deretter samlet avmars fra Flabbehuset som etter hvert fungerte mer og mindre som en slags base camp, i retning Godalen.
På veien gikk vi flere trange gater med idylliske hvite trehus, vi passerte gammel, fornem Stavangerbebyggelse, en fryd for oss med sans for klassisk arkitektur. Og vi gikk gjennom nygrønne hvitveisbakker. Det også en fryd for meg som bor på ei hvitveisløs vidde men som vokste opp med hvitveiskledde vårhellinger.
I Godalen lå sjøen stille og duvende, sola varmet og her møtte vi enda flere bloggere. Blandt andre Dag Eigil og Solveig50 med nødvendige rekvisitter praktisk transportert i trillebår!
At været var fint betydde ikke nødvendigvis at det var varmt. I hvertfall ikke der sola ikke kom til. Vi tøyde det lenge med fleece og pledd og varmende mat og drikke, vi flyttet endog bord og stoler etter sola – men da den dukket ned bak åskammen for godt – ble det skikkelig kaldt.
Canon var godt representert på treffet – og det ble litt kameraflørting –
i all sømmelighet.
Praktisk transport.
Vi hutret og ryddet og forlot strandområdet som et middels taterfølge med sekker og poser og trillebag og trillebåre.
Dag Eigil og hans gode Solveig hadde raust åpnet dørene til hjemmet som bare lå ti minutter unna, og hvor vi stivfrosne stuet oss inn. Stemningen steg proposjonalt med at fingre og tær tinte igjen.
Nye bekjentskaper ble opprettet, tidligere bekjentskaper ble utdypet, noen vennskapsbånd ble knyttet tror jeg, verdensproblemer ble tatt opp og forsøkt løst, arier fra kjøkkenet – rett og slett en rungende kveld av prat, musikk, klirrende glass og god latter.
Og midt i dette dukket Lisens også opp, blid og flott og grønnkledd.
Da klokkeviserne passerte 12-tallet var det noen som husket på ’bursdagsbarnet og ’Hurra for deg –’ runget spontant om ikke aldeles samstemt i den overfylte stua. Men det er tanken som teller og det å fylle førtielleve skal selvsagt ikke gå upåaktet hen!
Og så til slutt – utpå natta en gang – det der vidunderlige, litt sjanglende fellesfølget hjemover gjennom vårnatta.
Hvor samtalene har løst seg opp til løsrevne utsagn og kommentarer, hvor hodet dingler litt i sin egen verden, hvor selv lyktestolper og stakittgjerder synes verd å reflektere over et øyeblikk, hvor man plutselig kjenner at det egentlig skal bli fantastisk godt og stupe ned i puter og dyner, men at resten av veien likevel er lett å gå – fordi man er glad og litt beruset og fylt av en dag som ble god.
Søndag våkner Stavanger med blå, blå himmel og etter nok en sakte, sen frokost sjekker jeg ut fra det sjarmerende gamle hotellet med prismekroner i trappegangen og bokhyller i korridorene – og går de andre bloggerne kortermet og sokkeløst i møte.
Trappegangen på Myhregaarden Hotel
Vi sitter i sola og er sammen – skal reise hver til vårt igjen –
vet vi har hverandre – enda litt nærmere nå – der på Blog Hog.
Og kanskje også litt utenom . . .
Klemmer ha det, ønsker god reise hjem, bytter telefonnummer –
og ’alle var enige om at det hadde vært en fin tur’ –
ikke sant RaJo?
Takk til Flabben, Sjalle og frue og Dag Eigil og Solveig for initiativ, forberedelser og gjestfrihet.
Og takk til han som styrte været – hvem det nå engang i all verden er . . .
